Kjære Izi

Jeg tror kanskje ingen noen gang har forstått hvor mye du har betydd for meg, på en slags merkelig måte. Ingen andre enn du og jeg. Du var for meg en etterlengta hund, selv om du ikke var min, og selv om jeg hadde flytta hjemmefra før du flytta inn. Du fylte et tomrom, og var arvtager etter mitt livs kanskje viktigste hund, Lady. Engelsk setter Lady, rød og hvit. Jeg var 4 år da hun ankom familien, som en liten virvelvind slik de fleste settervalper er. Hun er den første hunden jeg husker fra valp til gammel. Tross mine 4 år husker jeg klart og tydelig den dagen hun kom, og jeg kan fremdeles føle spenningen den lille jenta var fylt med da vi møtte pappa med den nye lille valpen. Kjærlighet ved første blikk! En kjærlighet som varte i nesten 15 år, det er noe jeg unner alle andre å oppleve. For en fantastisk hund. Og like tydelig som jeg husker den dagen hun kom, husker jeg den telefonsamtalen jeg fikk den dagen hun dro... Husker ordrett hva mamma sa. Tror det må være den mest traumatiske telefonsamtale i mitt liv. At en hund kan bety så mye...

Så stakkars lille Izi, du hadde veldig store sko du skulle fylle. Noe du gjorde til fulle uten problem! Fra første gang vi besøkte deg i valpekassa for snart 9 år siden. Det var tilfeldighetene som rådet når det til slutt ble deg vi tok med oss hjem. Egentlig var valget falt på en av søstrene dine, men hun var uheldig og brakk beinet. Ikke alvorlig, bruddet var fint, men som tiltenkt jakthund var det jo en sjanse å ta. Samtidig hadde de som egentlig skulle ha deg, meldt avbud. Så slik ble det til at det var nettopp du som ble med mamma og pappa hjem. Jeg var med da de henta deg, satt med deg på fanget en bit av veien før jeg måtte dra i en annen retning for å komme på jobb. Da jeg overlot deg i fanget på mamma, og satte meg i min egen bil, kom tårene. Jeg ble overraska selv over hvor sterkt det var. Jeg følte at alt liksom "falt på plass" og at ting endelig var som de skulle være igjen. Ubeskrivelig merkelig. Du rørte noe ved meg som jeg ikke visste fantes. Og jeg tror du visste det! Nå har brikkene falt fra hverandre igjen. Det kommer ingen smilende setter og møter meg neste gang jeg kommer hjem. Nytt tomrom og ny stillhet. Men jeg er så uendelig glad for at du levde, og at du var nettopp den du var! Så mye glede du har gitt oss alle, kjære Izi. Vi ses igjen!

Just this side of heaven is a place called Rainbow Bridge.
When an animal dies that has been especially close to someone here, that pet goes to Rainbow Bridge.
There are meadows and hills for all of our special friends so they can run and play together.
There is plenty of food, water and sunshine, and our friends are warm and comfortable.
All the animals who had been ill and old are restored to health and vigor; those who were hurt or maimed are made whole and strong again, just as we remember them in our dreams of days and times gone by.
The animals are happy and content, except for one small thing; they each miss someone very special to them, who had to be left behind.

They all run and play together, but the day comes when one suddenly stops and looks into the distance. His bright eyes are intent, his eager body quivers. Suddenly he begins to run from the group, flying over the green grass, his legs carrying him faster and faster.
You have been spotted, and when you and your special friend finally meet, you cling together in joyous reunion, never to be apart again. The happy kisses rain upon your face; your hands again caress the beloved head, and you look once more into the trusting eyes of your pet, so long gone from your life but never absent from your heart.
Then you cross the Rainbow Bridge together...

author unknown